Maksprisen er kr 300.000 hvis man er savnet…

Visste du at hvis en av dine nærmeste eller en bekjent blir savnet, og politiet antar at vedkommende er omkommet, så vil samfunnet ikke bruke mer enn kr 300.000 på å lete. Når pengene er brukt opp for man håpe at man selv er ressurssterk. For da skal det mye til at myndighetene stiller opp mer.

Jeg kjenner godt personen fra Rygge som har vært savnet nå i flere uker. Jeg vokste opp med han på Ekholt. Det var hans foreldre gjennom avisen som gjorde meg oppmerksom på at det var satt en «prislapp» på kr 300.000 for letingen etter deres sønn.

Jeg trodde dette ikke var sant. Det burde vel være slik at det er fremdriften i etterforskningen som avgjør hvor mye man bruker for å finne en som er savnet. Penger må vel være underordnet? Det er tross alt ikke mulig å budsjettere i forhold til hvor mange som blir savnet ett år. Jeg tok feil.

Saken tok jeg opp med Justisministeren og svaret foreligger nå. Det vises til midler avsatt i budsjettet, og at det i utgangspunktet er kr 300.000 som gjelder. Utover dette kan ikke politimesteren gå i å iverksette videre søk etter personen. Og justisministeren opplyser om at ordningen fungerer tilfredsstillende. For hvem? For myndighetene? For de av oss som har eller kan komme til å oppleve at en vi har kjær blir savnet så er jeg rimelig sikker på at ingen mener at ordningen fungerer tilfredsstillende hvis vedkommende ikke er funnet når beløpsgrensen er brukt opp.

I løpet av året skal ordningen vurderes. Siden det allerede nå samtidig sies at ordningen fungerer tilfredsstillende er det liten grunn til å tro at dagens regjering og justisminister ser behovet for å endre systemet. Jeg ser derimot behovet for å endre systemet. Mennesket må i fokus. Ikke budsjettet. Ikke systemet. Vi sier vel ikke til folk som blir alvorlig syke at «beklager, men budsjettet for sykepenger er nå brukt opp, så du får ikke mer penger fra det offentlige». Jeg mener vi heller ikke skal ha slike regler som man i dag har for søk etter savnede personer. Det er hjerterått.

20130219-113724.jpg

Legg igjen en kommentar

4 kommentarer

  1. Finansdepartementet fastsatte allerede den 23.september 2005 i et dokument med tittelen ” Veileder i samfunnsøkonomiske analyser”et øvre kostnadstak på kroner 425000,- per antatt fremtidig leveår for pasienter med behov for vedvarende medisinsk bistand.

    Svar
  2. Kostnadene for en komunal sykehjemsplass i Norge overskrider i de fleste tilfeller det omtalte departementale kostnadstaket på 425000,- årlig. En venn av meg fortalte at kostnadene for en kommunal sykehjemsplass i et av Oslos nabofylker beløper seg til hele 690000,- kroner per år. Hvordan komuneadministrasjonen forholder seg til denne kostnadsoverskridelsen på hele 265000,- kroner årlig per sykehjemsbeboer, i henhold til overordnede finansmyndigheters kostnadstak, hadde vedkommende ikke noen viten om,. Det er grunn til å tro at komuneadministrasjonene i det ganske land ved hjelp av budsjettmessige føringer lar pasientene, (beboerne) gå fysisk til grunne, for å øke gjennomstrømningen ved sykehjemmene, for således å holde utgiftene nede.

    Svar
  3. Min kommentar på at det skal være en grense på 300.000 kroner med maks 1,5 mill som skal godkjennes av Salten eller Rogaland er ikke bra hvis vi skal ha et velfungerende demokratisk samfunn hvor innbyggerne skal føle at deres rettssikkerhet er i varetatt på beste mulige måte av et kompetent offentlig utøvende politi som skal iverksette slike leteaksjoner. Dette rundskrivet får de jammen se å endre på hvis ikke så får velgerne ta stilling til om de vil fortsatt leve med et slikt styre. Hmm, jeg må få lov til å si at dette forsterker bare min overbevisning om at for de røde så er det ikke enkelt mennesket som er i fokus men hva som er mest lønnsomt for samfunnet som stat totalt sett. Jeg synes det er på tide å forlate slikt gammelt tankegods som Jeremy Bentham (1748-1832) i sin bok; «En innføring i prinsippene for moral og lovgivning» hvor han mente at målet for all lovgivning var: «størst mulig lykke for flest mulig». Dette må balanseres mot at ethvert liv er uvurderlig og kan ikke ofres ved at det settes en liten prislapp med begrunnelsen om at velferdssamfunnet ikke har råd fordi de er opptatt av at mest mulig lykke og størst mulig lykke skal settes opp mot det ene individet som plutselig har behov for mer av fellesskapets goder når han er trengende. Da skal mener jeg samfunnet trå til og sette alt til for å redde denne ene fordi det er moralsk riktig og mest etisk riktig å gjøre i et rikt velferdssamfunn som Norge er i 2013 og som det ikke var den gang på slutten av 1700-tallet.

    Svar
  4. Det blir noe usmakelig over det hele, når vi som samfunn setter pris på individet. Hvem skal være takstmann? Til hvilke perimetre? At en far og mor er i kongeriket, bør uansett hva som ligger til grunn, være en garanti for at vi som samfunn gjør det vi kan for å ivareta deres velferd.I motsatt fall vil vi kunne ende opp med et samfunn hvor penger og sosial status er viktigste kriterie for å få bistand, og da er vi på ville veier.. La oss ikke taksere hverandre, vi er alle verdt å ta vare på. Mvh Tommy Amundsen

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

  • Enter your email address to follow this blog and receive notifications of new posts by email.

    Bli med 4 012 andre følgere

  • Følg meg på Facebook

  • Twitter

  • Flickr-bilder

  • Arkiver

%d bloggers like this: