Ytringsfriheten under press

De siste årene har vi sett ytringsfriheten bli angrepet av både terrorister og politikere. Fremskrittspartiet står kompromissløst opp for ytringsfriheten. FrP er krystallklare på at terror skal aldri kunne bestemme hvilke religioner eller ideologier vi driver satire og kritikk mot i Norge.

Vi har dessverre sett at flere politikere og «eksperter» har forsøkt å undergrave muligheten for religionskritikk, spesielt kritikk av islam. I 2008 fremmet den rødgrønne regjeringen et forslag som ville forby «kvalifiserte angrep på religion». Lovproposisjonen innledes med følgende tekst, og Ap-Storbergets lite troverdige forsikringer om at «ytringsfriheten blir ivaretatt»: Regjeringen vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. – Vi får et bedre vern mot sterkt krenkende ytringer, samtidig som hensynet til ytringsfriheten blir ivaretatt, sa AP-regjeringen.Heldigvis gjennomskuet det norske folk dette fundamentale angrepet på ytringsfriheten, og lovforslaget ble derfor ikke vedtatt. Lovforslaget ligger likevel fortsatt på internett som en skrekk og advarsel om at Norges største parti, Arbeiderpartiet, så sent som i 2008 ønsket å forby kritikk av islam og andre religioner. 

Uten mulighet til å kritisere maktstrukturer råtner demokratiet innenifra. Religion er fortsatt en stor kilde til makt i mange miljøer i dagens Norge. Religion bør og skal derfor kunne kritiseres på lik linje med andre kilder til makt. Kristendommen har blitt kritisert og debattert i flere hundre år, og det er i dag en selvfølge å kunne utfordre Jesus og Bibelen. Jeg nekter å godta at det skal gjelde en annen standard overfor eksempelvis Muhammed og Koranen.

Legg igjen en kommentar

5 kommentarer

  1. Det kunne vært interessant om du i ditt neste innlegg ga leserne av bloggen din definisjon på og forståelse av demokrati, og ut it fra det gi oss ditt syn på om vi har demokrati i Norge og hvordan du synes det fungerer. Alle politikere er flinke til å snakke seg varme om demokratiet, men svært få vet hva demokrati er, hvordan det bør fungere, og hvordan vi får det til å fungere. Demokrati er stort sett bare et fint ord vi bruker men som svært få tar seg bryet med å analysere, og viktigst av alt kritisere. Du skjønner sikkert hvor jeg vil med dette? Min oppfatning er at demokratiet har feilet miserabelt og at vi stort sett lever ufrie liv hvor vi må «finne vår rettmessige plass i det kollektive felleskapet», og om vi ikke gjør det da blir vi ekskludert, latterliggjort, forfulgt og i siste instans fengslet. Du og mange vil si at jeg tar feil og at dette er en latterlig påstand. Men jeg utfordrer deg til å å utøve en smule selvkritikk som stortingsrepresentant i forhold til hvordan vårt såkalte demokrati fungerer. Du kan jo begynne med å definere ordet og forklare hva det innebærer og om det fungerer i Norge i dag. Så tar vi det derfra. Jeg vet ikke hva du bedriver dagene dine på Stortinget med bort sett fra å skrive litt på denne bloggen av og til; og derfor hadde det vært interessant om du tok deg tid til å gjøre noe få politikere gjør, utøve litt selvransakelse om det systemet dere representerer og styrer ut i fra. Gadd vite venstresiden kunne trenge en slik ransakelse, men i Norge er jo alle i regjeringsposisjon sosialister pr. definisjon. Det er bare graden av sosialisme eller kommunisme som varierer, men å påstå noe annet enn at Norge er en sosialistisk eller kommunistisk stat er det samme som å utvise komplett ignoranse for det vi faktisk er, eller har blitt. Mvh Hans E.

    Svar
    • Odd S. Beverfjord

       /  12. mars 2016

      Vårt demokrati har sitt utspring i den judeo-kristne kulturarv. Jesu lære, evangeliet, urkirkens lederstruktur og det kristne menneskesyn er opphavet til og modell for vår tids idè om demokrati og parlamentarisme, samt vår kultur og sivilisasjon. Siviliseringen av Norge begynte med kristendommen.

      Jesus sa: ”Den som vil bli stor blant dere, han skal være deres tjener, og den som vil være den første blant dere, han skal være deres trell, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.”

      I den latinske bibelen fra 383 AD (Latin Vulgate) er ordet ‘tjene’ og ‘tjener’ oversatt til ”ministrare” og ”minister”. Fra dette ordet kommer tittelen ’minister’ i regjeringen. I et kristent, demokratisk samfunn er våre ledere tjenere. De hersker ikke, men tjener. Ministrene ”(ad)ministrerer”, og sørger for folkets sosiale-, økonomiske- og helsemessige trygghet.

      I den første menigheten ba apostlene forsamlingen å velge seg ledere blant deres egne som kunne ta seg av den daglige utdelingen. Apostlene så det som sin egen oppgave å ”holde ved i bønnen og ordets tjeneste” og at det ikke var tilbørlig for dem å (ad)ministrere. Til den administrative tjenesten ba de disiplene velge sju menn, som hadde ”godt vitnesbyrd og som var fylt av Ånd og visdom”. Slik begynte demokratiet i den kristne urmenighet. Les også om den demokratiske prosessen på rådsmøtet i Jerusalem.

      Det er et guddommelig prinsipp at makten skal være fordelt på så mange som mulig. Når mennesker får makt, enten den er sekulær eller religiøs, fører det til korrupsjon, undertrykkelse, diktatur og tyranni. Dersom makten blir konsentrert, så blir systemet korrupt. De edsvorne menn i riksforsamlingen på Eidsvold sørget for at makten ble delt i tre, den lovgivende, den dømmende, og den utøvende makt – i den rekkefølgen.

      Demokratiet som konstitusjonell styringsform skal sørge for alle innbyggeres sosiale-, helsemessige- og økonomiske trygghet. Og det skal ivareta menneskers frihet fra frykt av ulike slag, herunder invasjon av nedbrytende religiøse makter som bekjemper demokratIet og øker kriminaliteten. Det skal ivareta friheten fra frykt for fattigdom og sosial nød og sikre de grunnleggende menneskeretter.

      Slik er det uttrykt i den amerikanske uavhengighetserklæringen:

      We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.–That to secure these rights, Governments are instituted among Men, deriving their just powers from the consent of the governed, –That whenever any Form of Government becomes destructive of these ends, it is the Right of the People to alter or to abolish it, and to institute new Government, laying its foundation on such principles and organizing its powers in such form, as to them shall seem most likely to effect their Safety and Happiness.

      Endelig, demokratiet skal sørge for at makten ikke blir konsentrert og således hindre maktmisbruk og undertrykkelse.

      Odd S. Beverfjord

    • why?

       /  17. april 2016

      Du satte nylig ord på hva veldig mange tenker, og fortjener applaus 🙂
      Bare synde du aldri vil få noe skikkelig svar på ditt viktige spørsmål.

  2. Odd S. Beverfjord

     /  12. mars 2016

    Når det gjelder religion og reiligøsitet så er alle mennesker per definisjon religiøse.

    Når det snakkes om religion har man vanligvis i tankene et trossystem knyttet til troen på en gud eller guder og forestillinger om årsak, natur, kontekst, universet, verdensbilde, livssyn og meningen med livet. Tro på Gud inkluderer vanligvis en moralkodeks som regulerer forholdet mellom mennesker og beskriver hvordan folk skal oppføre seg og hva de skal gjøre med sitt liv for å bli godkjent og akseptert av den aktuelle guddom og av andre mennesker. Deltakelse på møter og aktiviteter i et gudshus, som kirke, tempel, moské, synagoge, etc., bønn og deltakelse i rituelle og sakrale handlinger og seremonier, blir normalt oppfattet som religiøsitet.

    «Factuality cannot be considered apart from a philosophy by which the facts are interpreted» (B. Schlossberg, M.Ph. am. historiker)

    Det som skjer omkring oss i vår virkelighetsverden kan ikke vurderes uten en filosofi, det vil si en religiøs eller sekulær juridisk referanseramme, eller system av prinsipper, ved hvilken de faktiske hendelser blir analysert, forklart og forstått. Denne juridiske refereranserammen er den etiske og moralske normgivende standard hvortil en person forholder sine avgjørelser, aktiviteter og handlinger.

    Denne standarden er en beskrivelse av idéer, forhold og forutsetninger som bestemmer hvordan man skal forholde seg i mellommenneskelige anliggender. En slik standard beskriver hva som er rett og hva som er galt, hva som er godt og hva som er ondt i medmenneskelige og interpersonale forhold. Det er en del av en persons virkelighetsoppfatning; det vil si, den avgjør hvordan en person oppfatter seg selv og sine medmennesker. Det er denne filosofien som også motiverer og begrunner våre handlinger.

    Det er viktig at man ikke snakker forbi hverandre under en samtale over et bestemt tema. Derfor er det viktig at partenene oppfatter begrepene likt og legger samme betydning i dem.

    Ordet religion kommer fra det latinske religāre, som betyr å binde (binde sammen med, binde til, forplikte). Man kan være bundet til en pakt (f.eks. ekteskapsløfte), en avtale, en ideologi, et lovverk, politisk partiprogram, og moralske kodekser av ulike slag og opphav. Tro på og hengivenhet til slike beskrevne (eller uskrevne) idéer og kodekser er religiøsitet. Således er hvert eneste menneske, som er medlem av et samfunn regulert av lover, avtaler og moralske kodekser, i mer eller mindre grad religiøst, i.e. ”bundet til”, i den grad han/hun forholder seg til slike lover, kodekser, etc. Det engelske ordet rely er også avledet av det latinske religāre. Rely betyr å ha tillit til eller tro på. Det man detter sin lit til og har tro på, det lar man seg binde eller knyttes til. Tilknytning, tro og tillit er religion.

    Hvis vi definerer religion/religiøsitet som menneskers forsøk på å bli godtatt av Gud, ved å oppfylle en bestemt atferdskodeks, f.eks. slutte å banne og drikke, oppføre seg pent, være moralsk, hjelpsom, gi store bidrag til misjon og humantære hjelpeorganisasjoner, etc., etc. og på grunnlag av dette anser seg selv og sitt liv for å være så bra at man blir stående for Gud, da er kristendom den eneste religion som ikke er religion (selv om de fleste kristne er religiøse). For i kristendom kan vi aldri kvalifisere oss til å bli akseptert av Gud. Det er kun Guds nåde i Kristus Jesus ved troen på evangeliet som godtaes. Der går ingen vei utenom Guds frelsesverk på Golgatas kors. Sola Gratia, Sola Fide, Solus Christus.

    Til frihet har Kristus frigjort dere, stå derfor fast og la dere ikke igjen legges under trelldommens åk. Gal 5:1

    Odd S. Beverfjord

    Svar
  3. Odd S. Beverfjord

     /  12. mars 2016

    “Med lov skal landet byggjast og ikkje med ulov øydast.” (Kong Magnus Lagabøter ) Å bygge et land betyr i denne sammenheng lover som definerer rett og galt og dermed den kultur som skapes. Men hva og hvem er det som avgjør hva slags lovverk vi skal ha?

    Lovverket har til hensikt å regulere forholdet mellom menneskene i det samfunn loven er virksom. Den skal beskytte og bevare. Norges Lover er en normgivende standard som de fleste borgerne er enige om å innrette seg etter, hvor Grunnloven skisserer premissene.

    Lovverket er således ment å tjene menneskene ved å sette rammene for hvordan vi skal innrette vårt liv i forhold til hverandre. Dersom en og hver skulle lage sitt eget lovverk etter sitt eget personlige behov, da ville vi få et samfunn som bestod av vedvarende og stadige konflikter.

    Således er loven ikke til for å tjene seg selv (jfr. Mark 2:27 og Matt 12:1-8), men for å tjene menneskene ved å legge et grunnlag for økonomisk-, sosial- og følelsesmessig trygghet. Loven (lovgiveren) har altså en intensjon. Denne intensjonen er å skape trygghet (om alt er rett fatt). Den utøvende makt skal beskytte moralske mennesker mot umoralske. Dette kan man kalle “lovens ånd” eller intensjon.

    Lovens intensjon er beskrevet med lovens bokstav. Slik består loven av to hoveddeler, ånd og bokstav, hvor bokstaven er underlagt lovgiverens intensjon eller hensikt. Eller sagt på en annen måte: lovens ånd står over lovens bokstav. Lovens utgangspunkt er den samme som kjærlighetens utgangspunkt – beskytte og bevare. Dette er etikk og moral.

    Skjulte motiver i lovutkastene bør avsløres. Det bør bli grunnlovsfestet at paragraf 1 i hver enkelt lov skal inneholde lovgiverens/lovens intensjon og målsetting. På den måten kan det hindres at lovtekstens forfatter og lovgiveren skjuler et ondt motiv med et tilsynelatende godt.

    Etter en tid bør loven evalueres for å vurdere om den har vært oppbyggende eller nedbrytende. Har den skapt større trygghet? Har den oppfylt sin hensikt i samsvar med målsettingen? Har den bevart menneskeverdet? La treet kjennes på fruktene.

    Uten gudstro/religion finnes det ingen moral. Religion/tro kommer først deretter kultur. Det er er religion og trossystem (eller mangel på sådan) som skaper grunnlaget for menneskers oppfatning om rett og galt – og som deretter skaper kultur. Det som avgjør hva slags samfunn vi skal få er derfor religion – enten det er ateisme, evolusjonisme/darwinisme, kommunisme/sosialisme, islam eller kristendom. Derfor er det avgjørende hvilken religion det er hvorpå man bygger sin oppfatning av rett og galt, godt og ondt, sannhet og løgn. Uten religion finnes ingen normgivende standard for slike begreper.

    Uten religion har vi ingen normgivende standard og uten slik standard er det ikke mulig å skille mellom begrepene ondt og godt. Man blir som en antropolog som iakttar kannibalisme som noe faglig interessant, uten å ta stilling til om det er riktig eller galt å drepe og spise andre mennesker. Eller som en lege som ser sin pasient kun som et interessant studieobjekt og behandler pasienten uten tanke på det etiske forholdet mellom lege og pasient. For humanister og evolusjonister er mennesket et dyr og kan behandles som sådan. Helsevern og eldreomsorg blir irrelevant, for kun den sterkeste har rett til å leve (”natural selection”). Ingen har plikt til å bry seg om de som lider og har det vondt. Medfølelse, emtipati, sympati og kjærlighet er surrealistiske begreper.

    Lovens utgangspunkt er dens intensjon som lovgiveren har innvevd i loven/regelverket, ut fra den standarden lovgiveren har forholdt seg til ved utferdigelsen av loven. For å kunne skille mellom rett galt er det altså ikke nok å kjenne lovens bokstav, man må først og fremst kjenne lovens intensjon (ånd). En moralsk og etisk normgivende standard beskriver lovens ånd.

    Hva slags ånd som er innvevd i lovens utforming er bestemt av lovgiverens motivasjon, d.v.s. det han/hun ønsker å oppnå ved loven eller regelverket. Et ondt menneske vil ha andre motiver enn et godt menneske, noe som igjen vil bli utslagsgivende for lovteksten, og dermed den holdning som skapes eller endres. Vi kan altså få en ond lov eller en god lov, alt etter lovgiverens intensjon. En ond lov bryter ned, en god lov bygger opp, jfr. forholdet islam/kristendom.

    Odd S. Beverfjord

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

  • Enter your email address to follow this blog and receive notifications of new posts by email.

    Bli med 4 016 andre følgere

  • Følg meg på Facebook

  • Twitter

  • Flickr-bilder

  • Arkiver

%d bloggers like this: